Nylig besøkte jeg Munch Museet i Oslo. La det være sagt med en gang, til de eller den som skrev at bygget minner om en flyplass så er jeg litt enig, bortsett fra at hvilke flyplasser har så mye bra kunst? 😉
Selve bygget er 60 meter høyt, og det er mye til å være i Oslo. Det er kledd i resirkulerte, gjennomskinnelige og perforerte aluminiumsplater, så man får en viss følelse som kan minne om den man får på en flyplass, men dette bygget er jo noe helt annet og det finner man snart ut! Selvsagt er det noen flere likheter. Etter å ha vist frem gyldig billett(kan kjøpes digitalt), må man gjennom Security check. De sjekker i vesken din og har du med deg større vesker må du legge de et annet sted og hente de når du drar. Museet er også meget godt bevoktet, så klart. Jeg ble litt overrasket over at det er lov å ta med seg mobilen inn, og det er tillatt å fotografere inne, inkludert maleriene, men blitzen må ikke være på. Når du er ferdig med å sjekke inn, kan du begynne å utforske Munch museet. Vi valgte rulletrappene(igjen noe som minner om en flyplass) og da kan man samtidig nyte den fine utsikten over Oslo sentrum, Oslofjorden og langt utover byen.
Det er best å sette av noen timer hvis du vil se på alt. Munch laget omkring 30 000 kunstverk, snakk om å være produktiv! Ikke alt er stilt ut her, men det er langt flere enn på det gamle Munch museet. På museet kan man se på malerier, grafiske bilder, notater og handlelister- neida, ikke handlelister. 🙂 Men du får et godt innblikk i livet til kunstneren. Man ser at han hadde hatt et tøft liv, helt fra han mistet sin mor da han var bare fem år. Det var mye sykdom i familien. Hana malte mange bilder som viser dette. Mange portretter(inkludert av ham selv naken!), han var en mester med fargene og brukte mange symboler i sin kunst. Det er noe som gjør mange av hans malerier meget interessante. Du finner mange veldig kjente bilder her og andre mindre kjente. Jeg opplevde det som forfriskende med noe nytt(nytt for meg) og likte utstillingen meget godt. At de også har tilrettelagt for barn, er et stort pluss. Det er dessuten er kafé der. Litt stive priser kanskje, alt er vel litt på Munch-nivå.
Skal du se på selve juvelen, maleriet Skrik, må du ha litt tålmodighet. Det er tre ulike utgaver av dette verdensberømte maleriet som er stilt ut inne i et strengt bevoktet område. De viser ett bilde om gangen, og det er synlig i 20 minutter før det dekkes igjen og bilde nummer to blir synlig og så det tredje etter nye 20 minutter. Da jeg var der var det stappfullt av folk der inne. Alle sto klare med mobilene for å ta bilder, og ventet spent på å få se og avbilde de kjente kunstbildene. Inkludert meg. Og det var verdt det. Det gjør et sterkt inntrykk å se de «på ekte».
Til slutt vil jeg anbefale å dra helt opp til øverste nivå. Utsikten er fantastisk! Folk der nede blir små og bygningene der nede minner litt om legoklosser, så da skjønner man jo at man er i en relativt høy bygning. Og man merker ikke at man står i den skeive delen, man blir ikke skeivere enn man er fra før av den grunn.:-)
Jeg så også nylig en ny norsk film om Edvard Munch. Den heter ganske dekkende Munch. Det er fire ulike skuespillere som spiller Munch. Det er litt uvant, men det er effektivt med tanke på å se de ulike fasene i hans liv tydeligere. Så vidt jeg skjønner av den filmen så opplevde Munch noe suksess mens han levde, men samtidig måtte han tåle kritikere som slaktet hans kunst. Mange mente den var for enkel og at bildene var uferdige. De forsto ikke kunsten hans. Han selv var opptatt av å uttrykke følelser gjennom kunsten og det var også noe samfunnskritikk å spore i noen bilder. For eksempel er det noen scener i filmen som beskriver da han var i Berlin og han skulle ha en kunstutstilling. I siste øyeblikk ble den avlyst av de som skulle arrangere den etter en avstemning. Dette kom som et slag i ansiktet på Munch. Han hadde allerede hengt opp maleriene og alt var klart. Han ville ikke si det til sine venner engang at utstillingen var blitt avlyst. Det ble likevel avslørt da en sleip kritisk fyr, som ikke likte hans kunst, snakket om det til ham foran Munchs venninne da de var på et utested om kvelden. Hun ble sjokkert. Rett etter denne opplevelsen ser vi at han er i et slags studio og begynner å lage en skisse på gulvet, og det er maleriet Skrik som blir til, i følge filmen. Kanskje det var hans egne følelser han ville vise her? Trangen til å uttrykke seg på tross av all motstand og kritikk. Det finnes mange tolkninger av dette maleriet. Jeg er ingen kunstekspert akkurat. Likevel, det er fint å kunne si hva man mener!